Når det blir mørkt i Andamoty

1307_0611

Da jeg var på Madagaskar i sommer, besøkte vi en landsby som heter Andamoty. For å si det rett ut så er dette det mest primitive stedet jeg har vært i verden. Og når jeg sier primitivt, så betyr det at de lever livet sitt her, har få moderne hjelpemidler, og det er langt til en virkelighet med moderne hjelpemidler. Det må jeg si med en gang – det sier ingenting om hvordan folka der har det, men om hva de har av materielle hjelpemidler og ting.

1307_0627

Selv om vi bare var der to netter, rakk hjertet mitt å samle mange inntrykk. Jeg kjenner det i halsen når jeg tenker på Andamoty. Den lille gråten som jeg først kjenner nederst i halsen, så fordi jeg må snufse, så fordi øynene holder på å renne over. Så hoster jeg og tar meg litt sammen. Hvorfor gråter jeg nesten hver gang jeg tenker på dette stedet, hvor jeg ikke husker et eneste navn fra?

1307_0630

Vi spiste fem måltider i Andamoty. Alle var varme. Derfor stod en gjeng med damer rundt dette bålet til enhver tid mens vi var der. Henta og rensa risen, slakta geita, flådde, parterte, tenkte bål, kokte, smakte, snakka, hogga ved, serverte og starta på nytt. Hele tiden var det folk rundt bålet som ordna.

1307_0635

Det var noe med ekteheten. Vennligheten, som tok oss i mot midt i den mørkeste natta jeg har sett. Ja, for det er forskjell på det. Det er forskjellig om du har en by i sikte med et lys i natta, eller om du ikke kan skimte andre sivilisasjoner og det er svart ute. Da blir det så mørkt som det kan bli. Men så blir det på andre måter lyst igjen. For stjernene får sin fulle ytringsfrihet på himmelen. Og det er vakkert, det.

1307_0659

Også må man komme nært på hverandre for å snakke når det er mørkt. For å synge en sang, eller få lukte på maten som blir kokt i grytene. I Andamoty kom vi så nært. Og sånn er det der hver dag. De samles rundt grytene, og de samles i de små husene.

1307_0681

Og det er ikke synd på dem. De har det godt og klaga ikke. Men det gjør meg vondt at innbyggerne i Andamoty tok oss så inderlig godt imot, og ønsket oss velkommen tilbake, når de bor så utilgjengelig, at endring og spenning i hverdagen er et minimum. Om det så gjelder én besøkende. Det skjer sjelden.

1307_0687

Og det gjør meg vondt at fordi det er et samfunn som ligger alene, så må de dra med båt til nærmeste landsby, og bruke flere dager på turen, for å drive handel. Også kan de fleste ikke svømme. Fordi gamle tradisjoner gjør det vanskelig å drive svømmeopplæring. Så det er alltid en mann som drar ut på en livsfarlig tur fra Andamoty.

1307_0674

Vi mennesker trenger hverandre så mye. Og det viste Andamoty meg.

1307_06651307_06921307_06941307_0698

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s